Nok en gang sitter jeg og ser bølgene slå inn mot stranden; denne gangen 25 grader varm mexikansk gulf som gjør livet hyggelig på feriestedet Varadero på nordsiden av Cuba. Hvis du vil nyte det ultimate ferielivet med den hviteste og fineste strandsand, mild, svalende bris og hav så grønt og blått som du aldri har sett det, er Varadero stedet. Hvis du vil oppleve Cuba, er ikke Varadero stedet.
Varadero er stengt for cubanerne, med unntak av de som jobber på hotellene og restaurantene. Lommetyver, svindlere og prostituerte ble i 1996 drevet ut av Varadero-halvøya under regelrette gateslag, slik at ferieparadiset nå er forbeholdt dollarstinne utlendinger som vil nyte solen uten forstyrrende innslag av den cubanske hverdagen.
FLYBÅT
Og forholdene er godt tilrettelagt for badeferie. Glassbunnbåter, dykking, seiling, vannscootere, fallskjermsleping etter båt, - og flybåt! Jeg slo til på en flytur i en tre meter lang gummibåt, med påmontert propellmotor og hangglidervinger. Etter noen meter i økende fart bortover bølgende, var vi i luften, piloten og jeg, med flott utsikt over Varaderos mange kilometer med strand og hoteller. Da vi var oppe i 110 meters høyde pekte piloten begeistret på høydemåleren, mens jeg lente meg noe mer tilbakeholdent i tøysetet uten noe sikkerhetsbelte og lurte på hvor mye gummibåten kunne krenge uten at jeg ramlet ut... Ville neppe blitt sertifisert av Luftfartsverket, men på den annen side er mangelen på sikkerhetsforskrifter definitivt ikke blant Cubas hovedutfordringer.
Så det er rolige og behagelige dager i Varadero, men den litt sterile turistfokuserte atmosfæren får stedet til å minne foruroligende mye om Kanariøyene.
SWINGING & ROLLING HAVANA
Den spesielle cubanske stemningen finner du derimot til overmål i Havanna. Der syder det av livsglede, spontanitet, sensualitet og vennlighet, og turistene er fortsatt velkomne innslag i cubanernes liv; de smiler og ler og prater gjerne med deg hvis du stopper opp og tar deg tid. Og i de få tilfellene hvor de litt alvorlige betrakter oss utlendinger, bryter ansiktet raskt opp i et smil når du hilser med et Hola! - og kontakten er etablert. Det er befriende fritt for mobiltelefoner, stress og hastverk, - her oppbevarer de all den tiden som er blitt borte for oss i BNP-vekstens velstands-Norge.
Jeg rollerbladet meg gjennom Havanna den første dagen. Selv om min manglende bremseferdighet gjorde nedoverbakken fra Hotel Nacional til en mindre estetisk åpenbaring, gikk det greit på flatmark. Som Havannas eneste rollerblader den dagen fikk jeg utrolig lett og hyggelig kontakt med de fleste jeg møtte underveis. "Que lindo!" ropte de eldre damene, gutta lurte på hvor mye slike kostet og jentene kniste og vinket.
Litt utenfor sentrum hører jeg plutselig hissende salsarytmer fra en dør ut mot gaten, og i et gammelt, nedslitt lokale har salsabandet Bocucu øvelse før lørdagens opptreden på et av byens etablissementer. Jeg blir invitert inn, og nyter en times ekte cubansk salsa som eneste privilgerte tilhører til de åtte karene i alderen fra 20 til 60 år.
DRIV MED...
Jeg fikk et tips om å være åpen og fleksibel og bare la meg drive med i det som skjer i Havanna, og det var et godt råd. Jeg besøkte Havannas - og verdens - største kirkegård, Cementario de Colon. Den er så stor at arkitekten, Calixto de Loira y Cardosa, døde i løpet av de 15 årene det tok å bygge opp strukturen han hadde tegnet - og han ble ironisk nok den første til å finne sitt siste hvilested på kirkegården sin. Da jeg etterpå fotograferte et gammelt og vakkert, men forfallent hus utenfor, kom jeg i prat med musikeren Nelson, og han ble med meg på konsert i Casa de la Musica med et av Cubas beste salsaband, Angel Bonne. Etterpå inviterte han meg med på folklore-konsert i den militære universitetssalen (hvor Fidel vanligvis holder sine taler,) - og det svingte! Studentene hylte og klappet og danset i takt med de stadig mer svingende rytmene, - mitt forhold til folklore er endret for alltid... Og etterpå ble jeg med på en privat religiøs fest; Den lokale religionen er Santería, som er katolisisme med afrikanske røtter. I det aller helligste rommet ble moren hyldet ved at de ulike familiemedlemmene og vennene la seg på en matte, ristet med en rangle, reiste seg, klemte henne to ganger og deretter la penger i en kurv. Fikk litt voodoo-følelse, men alt skjedde i hyggelige former, og jeg ble vel mottatt. Og alle disse tre stedene var jeg eneste utlending og fikk være med på kubanernes egne aktiviteter. Så la deg drive med!
Det står politifolk nesten på hvert hjørne i Havanna, og man føler seg trygg uansett hvor man beveger seg, natt eller dag. Fidel passer godt på turistene og dollarene landet så sårt trenger. Joey som guidet meg rundt en dag, ble stoppet av en politimann da vi spaserte gjennom gamlebyen, bedt om å vise pass, som ble dobbeltsjekket over politiradioen, og så ble jeg spurt hvordan jeg kjente Joey. Da jeg sa han bare skulle vise meg veien til et diskotek (hvilket han skulle), var det greit. Politimannen skulle bare sjekke at jeg ikke var i en svindlers vold, og det er jo betryggende. Stadig kommer folk og tilbyr sigarer, private restauranter eller hoteller, men de aksepterer når jeg takker nei og ber om å få gå alene. Imidlertid vil nok dagens vennlighet og entusiasme overfor turistene erstattes av mer profesjonelle og mindre sjarmerende holdninger etter hvert som stadig større deler av befolkningen får hovedinntekten, og ikke bare en hyggelig ekstrainntekt, fra den økende turiststrømmen.
GAMMELT - OG LITT NYTT
Havanna har utrolig mange flotte og staselige bygninger, men de er forfalt til det mismodige. I kveldslyset så vakkert og i dagslyset så forfallent. Etter revolusjonen i 1959 lider herskapshus og kolonibygninger helt fra 1600-tallet av svært mangelfullt vedlikehold, - ikke primært av politiske årsaker, men fordi landets knappe ressurser er prioritert til mat, helsevesen og utdannelse. FN har satt Gamle Havanna på listen over verneverdige byer, og nå er et omfattende restaureringsprogram igangsatt. Men under hvert uvær ødelegges ytterligere noen bygninger, så det haster.
I Gamle Havanna ligger Hemingways to yndlingsbarer, og da jeg var her i 1978 opplevde jeg atmosfæren akkurat slik Graham Greene beskriver i sin klassiske bok "Vår mann i Havanna". Stemningen er fortsatt den samme, men nå er det betydelig mer liv her; flere mennesker, barer og butikker. Heldigvis er tivoli-lyskransen som smykket den tidligere parlamentsbygningen Capitolio for 22 år siden nå erstattet av lyskastere som lar den vakre marmor-tvillingen til amerikanernes Capitol komme til sin majestetiske rett.
De mange gamle dollarglisene fra 40- og 50-tallet er pietetsfullt holdt vedlike i et land uten tilgang på annet enn Lada'er og Moskvitch'er de siste 40 årene, og de setter et sjarmerende særpreg på trafikkbildet - selv om det ikke er sjelden du ser et par ben og litt verktøy stikke frem under de gamle doningene.
Nå er landet på full fart inn i en slags pussig mikset kapitalisme, hvor kommunisme og statsstyring kombineres i investeringsprosjekter med europeiske og asiatiske kommersielle selskaper, spesielt innen turistnæringen. Spanske hotellkjeder og bilutleie med japansk kjøretøy er blant resultatene av dette. Amerikanske myndigheter tillater fortsatt ikke US business å drive handelsvirksomhet med Cuba, - selv om Coca-Cola som vanlig er tilgjengelig over alt... Amerikanerne får heller ikke feriere på Cuba, så det er stort sett europeere og sydamerikanere som reiser hit. Fraværet av McDonalds er fullstendig - og trivelig. Paradoksalt nok har USA's handelsblokade vært medvirkende til å holde Castro ved makten alle disse årene, da skylden for mye av regjeringens feilslåtte politikk behendig er lagt på amerikanernes boikott.
SKIKKELIG SHOW
Det klassiske Tropicana-showet, som har holdt på i 61 år, er det mest spektakulære danse- og sangsshow jeg har opplevd. Under åpen himmel, med scener i 2-3 høyder under trekronene og med lyd og lys som en Valle Hovin-konsert, danset og turnet artistene i øvelser og kostymer du nesten ikke trodde var mulig. Den skjønne danserinnen som uten line eller nett kastet seg ut fra et fem meter høyt tårn i armene på fire dansere nedenfor, ville umiddelbart blitt stoppet av arbeidsmiljøloven og HMS-tillitsmannen hjemme i Norge, og kostnaden for bare ett av de mange overdådige kostymene til hver av de 50 artistene er sannsynligvis større enn Nationaltheaterets samlede systuebudsjett for hele nittitallet.
Inkludert i billetten var en kvartflaske musserende vin, en Tropi-Cola (kaptalist-colaen hadde ikke fått innpass her i Cubas kulturelle stolthet) - og en halvflaske utmerket rom, hvor det bare var å ta for seg. Mine alkoholiske tendenser er tydeligvis ikke altfor langt fremskredet, for flasken ble forlatt med bare to manglende rom-centimeter på toppen da showet var over.
Rom er nemlig billig her, og godt! De har samme forhold til denne drikken som vi har til akevitt og skottene til whiskey, og cubanerne vet hvordan de lager og lagrer sin rom. Glem ungdomsmarerittene med rom og cola; her drikkes rom'en bar, eller i Ernest Hemningways yndlingsdrinker Mojito og Daiquiri. Tips: Hvit rom er greia.
MAT...?
Heller ikke øl-prisene er det noe å si på, men vær forsiktig med vinen, den ligger på norsk prisnivå. Maten er ikke dyr, men det skulle også bare mangle, for den er ikke særlig god. De private restaurantene hjemme hos cubanerne, paladar, hvor de får lov å ha opptil 12 gjester, er en større kulinarisk opplevelse enn å bivåne restaurantenes manglende kunnskap - eller vilje - til å presentere rettene med tilnærmet normal smak og utseende. Og det skyldes ikke lokale matvaner eller mangel på råvarer, men en forbrytelse mot menneskeganen i form av slurvete tilberedning. Stekt kylling går stort sett greit, men du kan være sikker på at enten risen eller potetene - eller begge - er kalde. På den dyreste restauranten på hotellet i Varadero fikk jeg hardkokt svinefilet, løskokt asparges og ihjelkokte poteter. På Hotel Nacional, Havannas gamle og ærverdige hotellstolthet, og på hotellet i Varadero var riktignok frokosten overdådig, men på det noe forfalne Hotel Inglaterra i Gamle Havanna var frokosten kun tilfeldig sammenraskede karbohydrater og proteiner, uten lukt og smak, for å forsvare noen dollar ekstra for frokost inkludert i romprisen. Et lyspunkt er det at hygienen er rimelig bra, så maten fungerer tilfredsstillende rent overlevelsesmessig.
FREEDOM'S JUST ANOTHER WORD...
Det kommunistiske jerngrepet om informasjonsflyten har slappet betraktelig av. Hotellrommene har 20-30 TV-kanaler fra USA og Europa, og "kapitalist-propagandaen" flyter dermed fritt på de dyrere hotellene. Men gamle Fidel regner vel med at det gjør turistene glade, slik at de legger igjen mer hard valuta til landet hans. Sannsynligheten er jo liten for at den vanlige cubaner har råd til å betale titalls dollar for en hotellnatt, eller til å kjøpe seg parabol-antenne. Selv en TV er i overkant for de fleste cubanernes husholdningsbudsjett.
Når du spør de cubanske barna hva de vil bli når de blir store, svarer de: "Turista!" Ikke så rart, slik de opplever utlendingenes frihet, dyre klær og uendelighet av dollar. Cubanernes frustrasjon er nå mer på enn under overflaten, over en månedslønn på omkring 10 US$, fristende varer kun tilgjengelig for dem som kan betale med (mange) dollar, og bensinmangel - hver cubaner får bare 15 liter pr. måned, til de private gamle doningene som sluker brennstoff som en romferge.
På Cafe Paris i Gamle Havanna traff jeg Ozmin. Han var en engasjert college-student på 24 år som snakket bra engelsk, og hadde giftet seg med tyske Sigrid (31) etter bare en uke av hennes Cuba-besøk. Nå var hun tilbake i Frankfurt og jobbet med mulighetene for å få ham til Europa. Etter som timene gikk, røpet Ozmin at hans kjærlighet til henne kanskje ikke var så dyptfølt som han innledningsvis proklamerte, men at dette var hans mulighet for å oppleve "the freedom", som han uttrykte det. Men det var ikke den åndelige friheten Ozum søkte, for det mest påtrengende var ikke sensur og indoktrinering. Nei, Ozmin drømte om friheten til å ha dollars til kunne kjøpe seg klær, båndopptaker og ta del i den vestlige kommersialismens verdslige produkter. Litt patetisk hyllet jeg det positive i at Cuba har lite av Vestens effektivitetspress, produktivitetsjag og stress, og at vi reiser hit for å slippe unna dette. Men i et så fattig land er Ozmin og innbyggerne like lite interessert i slike synspunkter som Ostøen Golfklubb er i Yngve Hågensen som festtaler på årsmøtemiddagen.
HUSTLERS & HOOKERS
Så hva gjør man for å skaffe seg de lykkegivende dollarene? Gutta er hyggelige, men noen luringer; de guider deg til private og billige hotellrom, restauranter og billige sigarer "fra broren min som jobber på fabrikken"- stort sett billige kopier laget av dårligere tobakk. (Men jeg lot meg selvsagt overtale, så joggeskoene og en T-skjorte ble byttet mot en eske Cohiba sigarer...) Gutta får prosenter av stedene de guider deg til, og av jentene de tipser om. For jentene er løsningen prostitusjon, som skjer på barer og diskoteker som en mellomting mellom sjekking og sportslig inngåelse av forretningsavtaler. Unge og vakre jenter forteller åpent at de trenger x dollar for at hun og hennes mor skal ha råd til å bo i huset sitt, eller at hun skal kjøpe ny symaskin, etc. Og det virker nesten som det er flere jenter som skaffer seg dollar på denne måten enn som ikke gjør det. For en som ikke er så fascinert av pekuniært basert kjærlighet, var det behagelig å komme til Varadero, hvor prostitusjonen er fjernet og forretningstilbudene glimret med sitt fravær.
CASTROS KAOS
Jeg opplevde frustrasjonen i Havana over Castro, økonomien og den politiske ufriheten så kraftig og åpent uttalt at det vil forundre meg om det ikke skjer betydelige politiske og økonomiske endringer i Cuba bare i løpet av de neste 5-6 årene, trass i Fidel Castros sterke enevelde. Når alle de attraktive produktene bare kan kjøpes for dollar (som kun kommer fra turistene), når selv en lege må bruke tre månedslønner for å kjøpe et par sko, når en taxisjåfør (som kan ta svart betalt) tjener 30 ganger mer enn da han jobbet som universitetsutdannet dataprogrammerer, når det er like mange pirattaxier som privatbiler i Havana, når ingen har moralske anfektelser i å lure systemet med korrupsjon og svart markedsøkonomi - er Fidels sosialistiske samfunnseksperiment uunngåelig på vei mot havari.
Nå er ferien på hell i dette mangefasetterte og sjarmerende landet, som Columbus i 1492 karakteriserte som verdens vakreste land. Siste ferieøkt blir et besøk på sigarfabrikken Partagas i Havanna - rulles virkelig sigarene på damenes lår? - før den litt omstendelige flyturen via Madrid og London hjem til strieskjorta og havrelefsa.
Duggfriske daiquiri-hilsner fra
Jon Morten
(sigarstinn salsanyter)
Comments