God ledelse - god skole

Av Jon Morten Melhus, rådgiver og forfatter, www.melhus.com  

 

Har noen hørt om en bedrift som gjør suksess med dårlige eller middelmådige ledere og med lite entusiastiske medarbeidere som ikke drar sammen? Men i skolen er det overraskende mange som ikke tillegger ledelse og en engasjert organisasjonskultur nevneverdig betydning for skape gode resultater og begeistrede lærere og elever.

 

Kronikken til Professor Johan From ved Handelshøyskolen BI har utløst en ny skoledebatt og mange har kastet seg på med haugevis av gode forslag om hvordan skolen skal gjøres bedre. Ved å se på gode skoler, for eksempel demonstrasjonsskolene, og de mindre gode skolene, ser man at ledelse er den viktigste parameteren for å skape en motiverende og god skole. Som i alle andre virksomheter.

 

Debatten viser med all tydelighet at norsk skole dessverre ikke alltid fortoner seg som en lykkelig reise i kunnskapens land. Ofte blir elevenes forventninger, nysgjerrighet og iboende lærelyst effektivt torpedert av lærere som ikke evner å begeistre eller å stimulere læreprosessene hos disse unge kunnskapsmessige trekkpapirene. Hvordan kan dette skje i et moderne kunnskapssamfunn i et av de land i verden som bruker mest penger på skolen?

Mens skolen er svært opptatt av elever med lærevansker, har den dessverre vært langt mindre opptatt av lærere med lære-bort-vansker.

 

Og det er bare to å legge skylden på: Rektorer som ikke leder, og skoleeiere (fylkeskommune og kommuner) som ikke stiller krav til lederne de ansette. Dette er dessverre altfor ofte situasjonen i både grunn- og videregående skoler. Vi ser nemlig at skoler med gode rektorer som ser på seg selv om ledere, skaper inspirerende læringsmiljøer med gode karakterer og entusiastiske lærere og elever, - selv om de har akkurat de samme knappe ressursene som skoler med middelmådige eller dårlige resultater  og uengasjerte elever og ansatte.

 

Oslo kommer best ut i den nylig offentliggjorte Pisa-undersøkelsen. Utdanningsbyråd i Oslo, Torgeir Ødegård, sier at geografi, ressurser og etnisitet betyr mindre for resultatene enn hvordan skolene ledes. Og Oslos utdanningsdirektør Astrid Søgnen forteller om aktivt eierskap: - Ser vi resultater under kritisk grense, setter vi i gang tiltak med en gang.

 

Men over hele landet ser vi dessverre kommuner og fylkeskommuner som ansetter rektorer uten erfaring, vilje eller evne til å være ledere, og som heller ikke fjerner denne typen rektorer, annet enn å sitte og vente til de forhåpentligvis snart pensjoneres. Denne laissez faire-holdningen fra svært mange av våre folkevalgte ville i private sektor automatisk føre til at de som virksomhetens "styre" ville bli kastet med nokså umiddelbar virkning, med mulig straffeansvar. Går barna dine på en dårlig skole? Ved neste valg, være nøye med å ikke stemme inn igjen de folkevalgte som hadde ansvaret for å ansatte rektoren.

 

Sett skolen på skolebenken.                                                                                                

De færreste skoler benytter muligheten til å hente all den kunnskap som finnes i andre sektorer og bransjer. Selv om skolen ikke har en "bunnlinje", kan de lære mye av produktivitetsrevolusjonen som har skjedd i næringslivet de siste tiårene, hvor hovedmønsteret er at bedriftene hele tiden produserer mer og bedre, med langt færre, men ofte med mer involverte og begeistrede ansatte enn tidligere. I de fleste bransjer har flere års målbevisst arbeid med nye ledelsessystemer, ny teknologi og kontinuerlig medarbeider- og lederutvikling gitt produktivitets- og kvalitets-gevinst, og for medarbeiderne økt lønn, høyere engasjement og andre gode betingelser. Selv om oppgavene og forholdene er ulike, viser erfaringene fra flere land at det er fullt mulig å øke produktiviteten og kvaliteten på offentlige tjenester - uten flere ansatte. Hvorfor er ikke skolen mer nysgjerrig på vellykkede erfaringer og metoder for personalledelse og kvalitetsøkning fra andre sektorer? Kunnskap er ikke statisk, men dynamisk. Slik bør også skolen som skal formidle kunnskapen være. 

Begeistring på timeplanen

Å være en begeistrende rektor og en begeistrende lærer har etter min mening svært mange likhetstrekk med å være begeistringsleder. Det er fem grunnelementer som skaper begeistring hos enhver medarbeider, uansett hva vi arbeider med og på hvilket nivå, og de samme er forutsetningen for at lærerne skal lykkes i å engasjere sine elever på deres vei gjennom 10-13 års skoletid:

1. Anerkjennelse: Ros, bli sett og bekreftet


2. Mestring: Tilstrekkelig til å utfordres, men ikke mer enn at det beherskes

3. Inspirerende og tydelige mål, både felles og individuelle, som motiverer og engasjerer på både kort og langsikt


4. Vi-følelse og involvering: Lagånd, fellesskapet i å jobbe sammen, å bli hørt og ha påvirkning, å se sin rolle i den større sammenheng


5. Glede og humor: Å oppleve en kultur hvor man har det gøy og morsomt i hverdagen, hvor problemer og utfordringer møtes konstruktivt med galgenhumor og ikke frustrasjon, hvor det høyt under taket, og kreativiteten får boble.

Det finnes som nevnt gode skoler med svært dyktige lærere, men tenk om alle lærere ble litt flinkere til å se, bli sett og involvere sine elever, i en læringskultur med glimt i øyet. Og tenk om enda flere rektorer blir begeistringsledere og bygger entusiastiske og inkluderende arbeidsmiljøer. Da vil vi få en fantastisk skole.

Comments

[Ole Frode]

En meget god artikkel, som jeg da også har lenket til fra egen blogg.

Takk for inspirasjonen!

Besøk gjerne bloggen min:
http://www.blogg.olefrode.no/?p=695

[Frode H]

Fantastisk, jeg mener at coachene må inn i skolen, energiske, motiverende personligheter som evner å inspirere til større tanker. Jeg møtte ikke en slik før jeg var voksen og hørte på et foredrag av Dag Erik Pedersen, livet tok en helt annen rettning etter å ha møtt én person! Hvor var den energien i skolen? JA! begeistring, humor og større tanker inn i skolen!