Av rådgiver og forfatter Jon Morten Melhus, [email protected]
Etter å ha arbeidet i eller med svært mange virksomheter innenfor næringsliv, media, kultur og offentlige virksomheter, har det slått meg hvor mange som tror at deres virksomhet er ”helt spesiell” – ikke minst universitetene og høyskolene. Men min erfaring er at uansett virksomhet og bransje, er det helt parallelle sammenhenger mellom god ledelse, begeistrede medarbeidere og gode resultater, uansett om utkomme skal være fornøyde kunder/brukere/studenter, økonomiske resultater, fremragende kunst og kultur, – eller vitenskapelig produksjon. Jeg tror universitetene har hatt – og fortsatt har – for lite fokus på profesjonell ledelse som skaper faglig motiverte medarbeidere og best mulig resultater innenfor de økonomiske rammene som er bevilget. Noen eksempler:
Akademisk produksjon
Fagerbergrapporten "Et åpnere forskningssystem" avslører at i fireårsperioden 2006-2009
har hele 19% av de vitenskapelig ansatte ved NHH produsert null publikasjonspoeng, ved Universitet i Agder 36%, Universitetet i Oslo 13% og Tromsø 21%. Er dette en god allokering av ressursene? Ansvarlig for ressursallokeringen ved universitetet er rektor og ledelsen. Forskerforbundets leder Bjarne Hodne uttaler i Dagens Næringsliv 4.5. at gode rammer, personalpleie og lederskap ville løst problemet med alle forskerne som ikke produserer publikasjoner. Men denne ledelsen ser ut til å være mangelvare ved de fleste universitetene og høyskolene.
Vitenskapelige prosjekter uten styring
Etter å ha blitt startet opp av Norges Forskningsråd, overtok Universitetet i Oslo i 2002 prosjektansvaret og utgiverrettighetene for å lage en tekstkritisk utgave av Henrik Ibsens verker, noe vår nasjonaldikter og litteraturhistorie uten tvil fortjener. Men prosjektet har kostet 100 millioner kroner (100.000.000,- !), en overskridelse på 50 millioner kroner. ”Ei slik overskriding står det respekt av sjølv i helsevesenet”, sier Ottar Grepstad, direktør ved Ivar Aasen-tunet og kulturskribent i DN. Prosjektgruppen ville ikke lage en digital versjon først, for lettere å korrigere eventuelle feil – det skulle trykkes på papir.
Det trykte bokverket skal selges for kr 10.000, i konkurranse med en gratis digital-versjonen. Her mangler det vel litt markedskunnskap? På toppen av det hele gav prosjektgruppen i realiteten bort utgiverrettighetene av "folkeutgaven" til Aschehoug, uten at Aschehoug ble pålagt noe ansvar for å dekke kostnadene ved utviklingen av verket. Dette ser ut til å være rent amatørskap i prosjektstyring og en hån mot forvaltning av de knappe ressursene som bevilges til forskning her i landet. Det er en lederoppgave å få mest og best mulig resultater ut av de alltid knappe ressursene som er tilgjengelig, og UiO skulle selvsagt slått ned på en slik halseløs prosjektutvikling og sørget for å justere den i en mer ressurseffektiv retning - uten at det ville gått ut over det faglige vitenskapelige nivået og innholdet.
Men det gjorde ikke ledelsen.
Organisasjonskultur
Arnved Nedkvitne-saken er et eksempel på en forstyrret oppfatning av hvordan mange fortsatt mener at en akademisk institusjon skal fungere. Nedkvitne fikk i årevis opptre mildest talt udannet og regelrett skadelig overfor kollegaer og det faglige og sosiale arbeidsmiljøet, uten å innrette seg etter ledelsens beslutninger og invitasjoner. Det gikk år før ledelsen ved fakultetet fikk stoppet denne destruktive adferden, med de ødeleggende konsekvenser slik mangel på folkeskikk og samarbeidsvilje fikk for arbeidsmiljøet og -situasjonen til en rekke medarbeidere. Tydeligvis var altfor mange av den oppfatningen at ”ved universitetene har vitenskapelig personale krav på å kunne oppføre seg som asosiale, aggressive femåringer - vår virksomhet er nemlig helt spesiell”. Nedkvitnes støttespillere, og til og med Forskerforbundet, som betalte deler av ankesaken på prinsipielt grunnlag, har tydeligvis en helt mangelfull innsikt i hvordan en moderne kunnskapsvirksomhet skal drives i dag.
Formidling
Vitenskapelig ansatte er godt fornøyd med egen undervisning, mens 49% av norske studenter mener at forelesernes pedagogiske kompetanse er den største bremseklossen i kampen for et bedre studietilbud, viser en undersøkelse gjennomført av Sentio for Universitas og Norsk studentorganisasjon (NSO). Professorer og forskere har "undervisningsplikt", og dette er semantisk formulert helt i tråd med det inntrykket studentene har av forskernes holdning til å formidle sin kunnskap til studentene; undervisning er en ubehagelig og nedprioritert plikt. Undervisningskompetanse har ved de fleste av landets universiteter og høyskoler lav status og prioritet.
Hvorfor har norske rektorer så mangelfullt pedagogisk fokus? Enda de vet at universitetene på den internasjonale topprangeringen har pedagogisk og engasjerende formidlingsevne som et viktig vurderingskriterium for sitt vitenskapelige personale, fordi det både tiltrekker, beholder og utvikler
studentene.
Blir det gode resultater av å velge lederen?
Jeg stiller meg spørsmålet om det er til det beste for universiteter og mange høyskoler at rektor velges av og blant kollegane. For det første velges ofte lederen etter hvilke faglige og personlige formelle og uformelle allianser man har. ”Beauty contest”, sympati og antipati vil i større eller mindre grad slå inn, på bekostning av hvilke lederfaglige egenskaper virksomheten faktisk er tjent med.
Dernest er jeg også i tvil om at en rektor på åremål som om få år er tilbake som kollega av sine medarbeidere, vil våge å gjøre nødvendige, men kanskje upopulære omstillinger. Motstand mot endring er som kjent sterk, og en leder må tåle å bli upopulær når store og viktige endringer skal gjennomføres.
Etter i ti års arbeid og forskning i norsk arbeidsliv på forutsetningene for begeistringsledelse, det vil si hvordan vi skal få best mulig kvalitative og kvantitative resultater innenfor de menneskelige, teknologiske og økonomiske ressursene vi har, er konklusjonen for noen kanskje overraskende: Det er ingen grunnleggende forskjell på god ledelse i ideell, offentlig og privat sektor. God ledelse legger forholdene til rette for å skape meningsfylte og engasjerte arbeidsdager for medarbeiderne, sikrer at de ikke blir utbrente eller sykemeldte, men tvert imot utvikler seg og jobber entusiastisk, systematisk og i fellesskap for å lykkes best mulig i å nå virksomhetens ulike mål. Også på universitetet.
God ledelse gir godt universitet – for ansatte, studenter og Norge.
- Se kronikken i Aftenposten: http://goo.gl/4GwyI
Comments