Går barnet ditt på en dårlig eller begeistrende skole?

Av rådgiver og forfatter Jon Morten Melhus, [email protected]

Nå er årets førsteklassinger kommet i gang med sitt første skoleår. Foreldre bør spørre : Går barnet mitt på en bra skole? Er læreren bra? Blir barnet mitt sett, støttet og motivert?

Dessverre er det altfor store forskjeller på skoler, rektorer og lærer til at alle foreldrene kan sove helt godt om natten.

I boken «Riktig rektor», hvor jeg sammen med Pernille Dysthe har analysert ledelsen ved 11 barne-, ungdoms- og videregående skoler,  sier rektor Solfrid Grøndahl ved Røyse skole: ”Jeg mener det er barnemishandling når vi lar barn gå til skolen hver eneste dag i visshet om at de møter noe de ikke mestrer.” Vi fikk nettopp tallene som viser at frafallet i videregående fortsetter og er på 31 prosent, 12 prosentpoeng over OECD-gjennomsnittet. Også ungdomsskolen har utfordringer; om lag en tredjedel av elevene i 10. klasse fikk karakteren én eller to på matteeksamen.

Hvordan kan du sjekke om barnet ditt går på en dårlig eller bra skole?

Her er faresignalene du bør se etter:

1. Store ulikheter i klasseledelse

Også på de dårlige skolene kan ditt barn få en god lærer – men det er som lotto, helt tilfeldig. På de gode skolene får alle elevene gode lærere, fordi lærerne blir fulgt opp, støttet, motivert, de blir stimulert til å utvikle seg, lære av og samarbeide med hverandre, og de har strukturer og kultur for hvordan læreren leder undervisningen i klasserommet.

2. Mye uro i klassene

Hvis mange av lærerne har problemer med manglende disiplin i undervisningen, tyder det på en svak skolekultur som ikke har fokus på eller evner å legge til rette for ro og læring i klasserommet. De gode skolene vi har studert, også i områder med dop- og kriminalitetsutfordringer, hadde ikke problemer med bråk og uro i klassene. De hadde gode undervisningsstrukturer og en kultur hvor lærere hadde felles forståelse om hvordan undervisningen skal foregå. De støttet hverandre i hvordan de skulle få gode læringsforhold i klasserommene og de hadde en synlig rektor som også var til stede og fulgte opp i klasserommet.

3. Skolen følger opp de fleste, men glemmer de få

Hvis lærerne og skolen ikke fanger opp, støtter og stimulerer elever med ulike former for atferdsutfordringer, spesielle personlighetstrekk og lærevansker, tyder det på en skolekultur som ikke fokuserer på å følge lovens bestemmelser om tilpasset opplæring. Slike skoler har ikke forankret hovedfokus hos hver eneste pedagogisk og administrativt ansatt, nemlig at de skal arbeide for den enkelte elevs læring og utvikling. Det er naivt å tro at en førsteklassing som blir seks år i desember har de samme forutsetningene for å lære og skal følge den samme progresjonen som en som er født i januar, 12 måneder før.

Og det er ikke bare de ressurssvake som har problemer i slike regimer. Også de dyktigste elevene som trenger ekstra stimulans og utfordringer for ikke å kjede seg, kan miste motivasjonen under slike lærere og paradoksalt nok også bli skoletapere. Hvis ditt barn faller utenfor A4-mønsteret og samtidig er uheldig med læreren, kan slike skoler skape en skoletaper i familien din.

De gode skolene og lærerne er derimot først og fremst fokusert på hver enkelte elevs individuelle behov for stimulering og oppfølging, og ser i mindre grad på elevene som gruppe.

4. Skolen tillater “privatpraktiserende” lærere

I skoler med tradisjonell klasseromsundervisning – én lærer, én klasse – er det viktig at det er klare strukturer for samarbeid mellom lærerne, og at rektor eller inspektører følger opp den enkelte lærers faglige arbeid og utvikling. Skoler kan ikke akseptere at læreren sitter i sitt lønnkammer og legger opp sin undervisning uten innsyn fra kolleger eller rektor, og gjennomfører denne undervisningen som den ensomme rytter uten løpende koordinering, samarbeid eller kontroll.

I de gode skolene er det tett samarbeid mellom lærerne, rektor går inn og ut av klasserommene og følger med på og støtter lærerens pedagogiske og faglige utvikling. Noen rektorer videofilmer undervisningen, for etterpå å kunne gi anerkjennelse og diskutere potensielle forbedringsområder med læreren.

5. Svake resultater på nasjonale prøver

Med jevne mellomrom gjennomføres nasjonale prøver i lesing og regning. Resultatene av disse prøvene gjøres tilgjengelig av Utdanningsdirektoratet for hver enkelt skole. Selv om skolen skal lære elevene mye mer enn bare disse fagområdene, er dette et greit sjekkpunkt for å se hvordan det står til med skolen. Hvis skolen skårer lavt på prøvene, er det viktig å sjekke progresjonen fra forrige prøve.

Bedring i resultatene betyr sannsynligvis at skolen er i positiv utvikling, og at det er godt fokus på elevenes læring. I motsatt fall er det på sin plass å spørre skolens lærere og ledelse om hvilke planer og konkrete tiltak de har satt inn overfor lærere og organisasjonen for øvrig for å skape forbedring og utvikling.

6. Utydelig rektor som ikke leder

I TALIS-undersøkelsen, som ble gjort på ungdomsskoletrinnet i 23 OECD-land i 2008, forteller nesten 60 prosent av ansatte i den norske skolen at dårlig arbeid blir tolerert ved deres skole. Ansatte ved norske skoler sier også at "alle vet hvem de dårlige lærerne er", men mange rektorer gjør likevel ikke noe med det.

Men det er færre dårlige lærere enn man tror, og flere dårlige rektorer enn man tror. Årsaken til dårlig undervisning er ikke dårlige lærere, det er et symptom på mangelfull ledelse.

Å være en god leder for en skole krever at rektor er tydelig og tilstedeværende i hver enkelt lærers undervisning og utvikling. Gode rektorer skjermer lærerne fra så mye som mulig av det administrative arbeidet, slik at de får konsentrert seg om sin hovedoppgave: Å gi god undervisning til hver elev.

Men trass i mange utfordringer, har Norge et godt skolevesen, og det finnes heldigvis mange gode skoler med lavt frafall i videregående, gode karakterer og lese- og regneferdigheter. I vår analyse av norske skoler møtte vi engasjerte rektorer som fulgte opp hver enkelt lærer, var til stede i klasserommet og fulgte lærernes undervisning. Dette var begeistrende skoler. Lærerne samarbeidet for å finne den beste måten å drive klasseledelse på og hadde en rørende omsorg for hver enkelt elev. Rektor, administrasjon, vaktmester og kantine jobbet sammen for å legge forholdene best mulig til rette for skolens kjerneelement, nemlig møtet mellom lærer og elev.